2. Hvorfor ble du fascinert av Butoh da du opplevde dansen første gang? 

TE: Jeg hadde aldri sett butoh dans da jeg fikk min første butoh relaterte workshop som 20- åring på Nordic Black Theatre teaterskole i Oslo med lærerne Øyvind Jørgensen og Ellen Johannesen.

Jeg ble øyeblikkelig bergtatt av friheten og gleden jeg opplevde i denne bevegelsesformen. Den krevende tilstedeværelsen i denne praksisen tok meg med til et menneskelig og kreativt rom i meg selv som jeg gjorde meg sulten på mer.

Bildene vi danset rørte ved poesien i alle aspekter av mennesket og kroppen min resonnerte sterkt med alle oppgavene vi fikk. Jeg var sliten både i kropp og sinn på en god måte etter hver klasse. Lærerne understreket det vakre i det groteske og vi danset blant annet frossne fluer, stekt bacon på panna og fossefall i brystet mens vi hang i en gullstreng fra en stjerne på himmelen og gikk sakte bortover på langt svart hår midt på Olav Ryes plass i Oslo. 

3. Hvem er Butohens største danser i dag? 

TE: I butoh i dag finnes ikke “den største” utøveren lenger. Det finnes utrolig mange dyktige butoh dansere og kompanier i dag, både i Japan, Europa, USA og Sør- Amerika. Selv er jeg veldig fascinert av Minoru Hideshima og Daisuke Yoshimoto, to av de eldste aktive butoh danseren i dag. Yoshimoto arbeidet som scene leder for danseren Kazuo Ohno i Japan, og da han var 40 år startet han sin karriere som butoh danser og koreograf. Han utforsker temaer som død, androgyn og det groteske gjennom sitt eget unike butoh språk. 

Hideshima startet også sin karriere da han var 40 år etter å ha sett “La Argentina” av Kazuo Ohno startet han en intens læreprosess med mesteren Ohno. Han forklarer at butoh er forskjellig fra person til person og derfor er en teknikk som er vanskelig å lære bort. Det er en kreativitet og et språk som ligger latent i alle mennesker, og treningen handler mer om å åpne lokket og la det som er slippe ut enn å lære seg koreografiske steg og tellinger. Dette er på ingen måte så enkelt som det høres ut som, og for meg er dette en livslang trening nødvendig for enhver utøver.

Og Sankai Juku - et kompani som ble stiftet i 1975 av Amagatsu Ushio.

Kompaniet startet utenlandsk opptredener allerede i 1980, og skaper nye verk omtrent en gang hvert annet år, hovedsakelig i Frankrike og Japan. Sankai Juku jobber konsekvent med butoh som en "dialog med tyngdekraften" og nærmer seg den universelle essensen av mennesker som "fødsel" og "død" gjennom sine verk. Sankai Jukus dansere har, som andre tradisjonelle Butoh-dansere, barberte hoder og kropper dekket av hvitt pulver. 

4. Hvordan funker Grimstad som base med tanke på ditt virke som butoh-utøver/danser? 

TE: Vel… jeg har ikke hatt Grimstad som kunstnerisk base så veldig lenge, så det er vanskelig å si. Men jeg regner i alle fall med å finne arbeidsro. Om butoh er så interessant for publikum i Grimstad, er jeg veldig usikker på. Men for meg er det viktig å også kunne leve som kunster der hvor jeg er oppvokst, etter så mange år i utlandet og i Oslo. Så jeg har bestemt meg for å prøve og se hva som skjer, og om det ikke fungerer så flytter jeg nok på meg igjen.

5. Hva burde folk vite om Butoh? (noe uvanlig, overraskende, historisk, etc)

TE: Tatsumi Hijikata fikk invitasjoner fra store teater i Europa med sjekker hvor han selv kunne fylle ut beløpet, men han sa alltid nei. Grunnen til dette er ikke at han var i mot vestens kultur slik som mange tror, men at han hadde flyskrekk og nektet å fly hele sitt liv. Hadde Hijikata besøkt Europa mens han levde tror jeg butoh ville utviklet seg på en helt annen måte og kanskje vert noe annet en det det er i dag. Hvem vet?